Vi landet i La Paz, og ble der i 10 dager. Derfra dro vi sørover til Uyuni, som egentlig bare er springbrettet for å dra opp i Altiplano. vi dro på en tre dagers tur i firehjulstrekker. Det er umulig å komme seg frem uten firehjulstrekker. Veiene er steinete og noen plasser merket med varder for å vise at vi er på rett vei. Vi punkterte flere ganger i løpet av de tre dagene, og det er helt vanlig.
Første dag kom vi rett fra nattbuss fra La Paz. Bussen var o.k., men veiene var humpete, og Tara sov i fanget mitt, så jeg var ikke utsovet. Vi fikk baksetet i en Toyota landrover.
Vi har lagt inn bilder fra turen, så dette blir bare kommentarer.
Saltørkenen ligner på snø, så det var litt vanskelig å ta bilder uten at det lignet på en norsk vinterdag. Prøvde derfor å ta bildene med kaktuser og lamaer på.
Andre dag derimot, var det små vann med tusenvis av flamingoer. Jeg visste at flamingoer var vakre, men å se dem i virkeligheten med Boliviansk fjellandskap i bakgrunnen, var nesten litt uvirkelig.
Vi stoppet og klatret på lavaklipper som lignet tre og dyr. Badet i varme kilder, og gikk blant putrende, rykende og stinkende kulper.
Siste dagen var vi på 5000 m.o.h.,og det gikk fint. Håper vi er over den verste høydesyken. Det er noe kvelende med høydesyke.
Fjellene på altiplano har mange farger, og vannet er rødt og turkis. Det er sikkert proppfullt med forskjellige mineraler der oppe.
Maten sjåføren lagte var god, og de andre som var med på turen var veldig koselige.
Så hvorfor er der ikke fullt av turister der oppe når der er så fantastisk?
Kansje fordi man må tåle :
Å sitte å hompe og støve ned i en firehjulstrekker i tre dager.
Transport til Uyuni er heller ikke luxus i forhold til vestlig standard.
Det er veldig høyt over havet, så man må tåle høyden.
Toalettene er grusomme. Det skal jeg skrive mer om senere.
Man må stå opp halv fem siste dagen, og da fryser man.
Men det var uten tvil verdt det! Tara hadde det kjempekjekt, så det går bra å ta med barn.
Tilbake i Uyuni la vi oss inn på ett koselig hotel, der vi fikk dusjet og sovet ut i gode senger, før vi dro videre til Sucre dagen etter. Bussturen fra Uyuni til Potosi var utrolig flott. Bussen var gammel og sleit opp bakkene. Vi satt helt foran. Jeg hadde sikkert motoren rett under beina mine. Noe under beina mine banket og ristet. Må innrømme at jeg var ganske nervøs til tider. Bremsene hylte i nedoverbakkene.
Vi kjørte i mange timer før det var annledning til å strekke på beina og gå på do. Her er for meg det verste tilfelle av do. Vi ble henvist til å finne ett sted i veikanten. Dette var en liten landsby, og det føltes ikke o.k. å gjøre fra seg rundt husene deres. Men må man så må man, og da kan man ikke være sjenert overfor det annet kjønn lenger heller.
Nå er vi i Sucre, og bor på ett hotell som drives av katolikker. De er ikke vanlige katolikker, men er organisasjon startet av en som heter Kolping. Medlemmene bor i ett livslangt fellesskap der de fungerer som en slags familie. Som gjest merker vi ikke noe til det religiøse. Det er billig, og her er en veldig god restaurant.
Sucre skal egentlig ha stabilt fint vær heleåret. Vi kom hit i går kveld, og i natt har det tordnet, lynt og regnet noe helt forferdelig. Det varer dikkert ikke lenge. I morgen skal vi prøve å få begynnt på spanskkurs igjen. Det er veldig greit å kunne litt spansk her. Nesten ingen snakker engelsk.
